Når en bransjeorganisasjon sender ut en intern e-post for å mobilisere mot en fagbok, vet du at du har skrevet noe som betyr noe.
@Finansavisen kan i dag fortelle at Fornybar Norge har sendt ut e-post til alle medlemmene sine om boken min «Energikrisen – og løsningen på den».
Der oppfordrer de medlemmene til å engasjere seg i kritikk av boken min her på LinkedIn, for å spre ut kritikken mest mulig.
– Jeg har ikke opplevd det før, sier en som har vært medlem i 10 år, til Finansavisen.
Jeg tar det som en bekreftelse på at boken fortjener oppmerksomhet.
Les selv og gjør deg opp din egen mening.
Eivind Trædal er en sterk kritiker av MAGA. Samtidig er det han selv som ligner aller mest på @realDonaldTrump her i landet når det gjelder å æreskjelle sine motstandere. Som her overfor @Silje_Schevig i #nrkdebatt.
By popular demand: Statens totale offentlige utgifter som prosentvis andel av BNP + Offentlig sektor som andel av BNP.
Begge grafene viser et tydelig og konsistent bilde: Statens størrelse øker jevnt, både som andel av BNP og Fastlands-BNP. Dette innebærer at staten beslaglegger en stadig større andel av verdiskapningen i Norge. Det er en strukturell vekst, uavhengig av hvem som styrer.
Selv etter kortvarige svingninger (som finanskrisen i 2009 og pandemiåret 2020) viser trendlinjene en klar oppadgående kurs uten langsiktig korreks.
- Offentlige utgifter totalt har fra 2000 steget fra rundt 49 % til nær 54 % av Fastlands-BNP i 2025
- Offentlig sektor har vokst fra omtrent 65 % til over 70 %.
Tallene fra år til år er ikke dramatiske, men den tydelig trenden bekrefter at veksten ikke bare skyldes kriseutgifter, men en underliggende og vedvarende strukturell ekspansjon av staten.
Dynamikken blir dermed: I krisetider bruker vi mye penger for å lindre smerte, mens vi i godtider bruker mye penger fordi vi har mye penger å bruke.
Regjeringsperiodene viser at ingen regjeringer har snudd trenden – kun justert tempoet. De segmenterte trendlinjene avslører at veksten i statens andel av økonomien er nær lineær gjennom 25 år, på tvers av politiske skifter.
Utviklingen er problematisk.
Når stadig mer verdiskapning sluses gjennom myndighetene i form av økte offentlige utgifter i høy grad finansiert gjennom både synlige skatter som det på inntekt, men også usynlige skatter som inflasjon, oppstår et økende effektivitetstap i byråkratiet:
Stadig flere interessegrupper vil ha sin andel av kaka - enten det er for å sementere myndighetenes egne administrative arbeidsplasser og systemer (byråkratisk ekspansjon), eller for å sende penger ut av landet, å gi subsidier til særinteresser, eller å finansiere prestisjeprosjekter eller å vinne velgergrupper og tilegne seg makt i det politiske spillet.
Og når offentlig sektors andel av økonomien øker som årene går, krymper tilsvarende privat sektor tilsvarende – selv om total BNP vokser. Det gir ugunstige vilkår for innovasjon, effektivisering og markedsallokering av ressurser (menneskelige og kapital) etter tilbud og etterspørsel, slik et konkurransebasert marked opererer.
En utviklingen hvor stadig mer kapital, arbeidskraft og produktivitet kanaliseres gjennom staten gir mindre rom for privat investering og entreprenørskap, og høyere avhengighet av skatteinntekter og oljeoverføringer. Det er et tegn på systematisk overvekst i staten.
De projiserte trendlinjene viser at dersom utviklingen fortsetter som de siste 25 årene:
- Offentlige utgifter vil utgjøre nær 58 % av BNP i 2035.
- Offentlig sektor totalt vil utgjøre rundt 60–62 % av BNP, og over 70 % av Fastlands-BNP.
Det er kveling av næringslivet – og et angrep på privat økonomisk autonomi: Valgfrihet over egne penger.
Hver skatt krevet inn en ekstra belastning på folk og næringsliv. Hver krone representerer fratatt beslutningsmyndighet på individuelt nivå, hvor ressursene ville vært allokert med best forutsetninger for effektive valg - heller tatt av politikere og byråkrater som tar disse valgene på dine vegne. Det er forflytning av makt og innflytelse.
Dette er nivåer som nærmer seg svensk 1970-tall, før krisen som tvang frem deregulering og privatisering.
Grafene illustrerer en sannsynlig manglende bærekraft i dagens kurs – økonomien vokser, men staten vokser raskere.
Grafene forteller en historie om statlig ekspansjon uten effektiviseringsgevinst, og varsler om et fremtidig press på både skattegrunnlag og fri økonomisk handleevne.
Hvis trendene ikke brytes, er Norge på vei mot et system der det offentlige forbruket vil dominere økonomien fullstendig innen få tiår.
Grafene politikerne ikke vil du skal se. Jeg har regnet ut statens totale offentlige utgifter for perioden år 2000 til siste forslag til statsbudsjett, 2026 - justert for inflasjon.
Dette er den reelle økningen i statens økonomiske omfang, målt i totale offentlige utgifter: Saldert budsjett og KPI fra SSB. Til tross den ekstreme inflasjonen i tidsserien, som er alvorlig sak i seg selv, har offentlige utgifter eksplodert siste 25 år.
Utgitseksplosjonen innebærer at en stadig større andel av menneskers privatøkonomi spises opp og forvaltes av myndighetene. Det skjer både fra synlige skatter og avgifter, og mer skjulte kostnader som inflasjon og prisstigning.
En stadig større andel av din produksjon og følgelig din mest essensielle ressurs, nemlig din tid, sluses gjennom politikere og byråkraters portvokter-rolle. Stadig flere av dine private økonomiske beslutninger og innflytelse påvirkes av et politisk spill der egeninteresser, politisk makt og særinteresser påvirker resultatet.
Når gradvis mer kreves fra din økonomi for å finansiere flere og dyrere offentlige tjenester, sløsing og byråkratisk effektivitetstap utenfor din kontroll, som nødvendigvis blir desto mer ineffektive ettersom systemet vokser, får du følgelig redusert frihet: Både personlig valgfrihet og ��konomisk autonomi.
Staten reduserer deg til en brikke i andre menneskers liv. Et verktøy for å tjene tredjepartsinteresser - enten politikere som vil vinne valg, byråkratiet som vil sementere arbeidsplasser og systemer, eller finansnæringen og interesseorganisasjoner som vil ha sin andel av kaka.
Kutt offentlige utgifter, reduser staten økonomiske omfang, ta kontroll over eget liv, og du fjerner denne makten fra systemet og gir den tilbake til folket.
We Had a Chance to End the Conflict and We Chose to Burn It.
In 2005, something historic happened.
Israel withdrew completely from Gaza - not just its soldiers, but also all of its civilians, farms, and settlements. Thousands of Israeli families were uprooted from their homes by their own government. Synagogues were dismantled, greenhouses and infrastructure worth hundreds of millions of dollars were left behind - not destroyed, but handed over to give us a chance to start fresh.
For the first time in our history, we had full control over a piece of land - our own borders, our own cities, our own people, and access to the sea. The world was ready to help. Billions in aid and investment were promised.
It could have been the beginning of a Palestinian Singapore.
But instead of building schools, hospitals, and industries, we built tunnels, rockets, and militias.
Instead of creating hope, we chose hatred.
Instead of turning Gaza into proof that Palestinians can govern themselves, we turned it into proof that we cannot.
When Israel left, the world expected calm, peace, and progress.
What did we give them?
Civil war between Fatah and Hamas.
Executions in the streets.
A terror group seizing power and turning Gaza into a launching pad for endless wars.
And the world still asks: Why doesn’t Israel “just give up the West Bank” too?
Because they already saw what happened the last time they gave land for nothing in return.
The truth is painful, but it must be said:
We were given a chance to build a future and we used it to destroy our own.
We could have shown that we were ready for peace.
Instead, we showed that we were ruled by those who fear peace more than they fear death.
Every rocket fired from Gaza wasn’t just aimed at Israel - it was aimed at our own future.
And now, after all the destruction, poverty, and death, I keep asking myself:
What if, just once, we had chosen life instead of revenge?
We had the opportunity to end the conflict.
But our leaders and too many of us chose to keep it alive.