Helt siden jeg ble gammel nok til å kjøre bil har jeg reflektert over fordelene med å bo i Norge.
Ulempene har ofte vært kontret av svarende fordeler. La meg illustrere:
Kalde vintere - billig strøm
Dyrt å spise ute - billig i butikker
Tomt i gatene - lite kriminalitet
Lite gründervennlig - lett å få jobb
Høye skatter - bedagelig arbeidstempo
Lite land - nøytral utenrikspolitikk
Lite marked - stabile penger
Tungt byråkrati - ytringsfrihet
Nå som nesten alle disse fordelene er i ferd med å forvitre, dukker det opp en tanke som lett har blitt slått ned av motargumenter tidligere, hva faen er det jeg gjør her?
Hva er det for meg å hente her?
Hvor mye får jeg egentlig gitt her?
Helt siden vi fant oljen, virker det som om vår maktelite har glemt den største verdien et land har.
Mennesket.
Selv oppdagelsen av oljen ble satt til en sur tone, da vi begynte «eventyret» med å ofre dykkeren David Hoover for billiarder av oljeinntekter.
David som etter forholdene ble offer for sviktende utstyr, dårlig planlegning og sikring, ble klandret for sin egen død.
Arbeidstilsynet som i denne saken var blitt satt til å granske seg selv, bestilte like godt en rapport av Taylor Diving som skulle bevise at Hoover døde som følge av sitt skjegg og ikke det faktum den lokale lensmannen opplyste om at gassanlegget hadde sviktet rett før Hoovers død.
Her måtte lov og rett vike for Norges fremtid som oljenasjon, hvilket hadde vært innafor dersom Hoovers familie hadde blitt tilstrekkelig kompensert.
Så hva har vi igjen etter ofringen av småbarnpappa David Hoover?
En nasjon florerende av rikdom, velstand og lyse utsikter for dens borgere og besøkende?
Nei.
Hodeløs hoarding.
En sentralbank som konstant hamstrer utenlandske verdipapirer manisk, som en misbruker på amfetamin på tredje døgn uten søvn.
Vi bruker folk, ødelegger dem og legger skylden på dem for at de stilte opp.
Jeg skulle så gjerne ønske vi kunne si til David Hoover sine barn, se hva vi har fått til!
Se på de flotte veiene.
Se på de førsteklasses sykehustilbudene.
Se på de grensesprengende innovasjonene.
Se på de unike fornøyelsesparkene og nasjonalmonumentene.
Se hvor redelige politikere vi har.
Men nei.
Det er faktisk ikke mye å vise til annet enn et oppblåst oljefond som ser ut til å livnære skruppelløse bedrifter og enkeltpersoner.
En forvokst stat som stadig forsyner seg av arbeidernes energi på kostnad av arbeidernes helse.
Som borger, går det bare på hva man får?
Nei.
Det går også på hva man får lov til å gi.
Her er det nemlig en balanse.
For å kunne motta noe, må man først gi.
Nasjoner som har skjønt det er flinke til å kommunisere dette.
Slik en arbeidsgiver utlyser stillinger,
utlyser de ønske om å få ressurssterke og arbeidsvillige innflyttere som kan være med å skape.
Jeg prøver å ikke manifestere for mye identitet for meg selv, men hvis jeg skal identifisere meg med noe som helst her i verden så er det at jeg er en skaper.
Norge er ikke stedet for en skaper.
Det er en fin arena å øve seg på å skape, fordi du får så vanvittig mye motstand at hvis du tar med deg evnene andre steder vil det føles ut som du har fått vinger med jetmotorer.
Men du stanger hodet i veggen for fruktene kan ikke høstes.
Hvor lenge gidder jeg dette?
Helt til jeg klarer å overbevise mine barn om at de kommer til å få nye venner det stedet vi flytter til.
Fuck this shit!
#bitcoin #flyktning #elsalvador #olje #davidhoover