sobroc

Jeg er sobroc. Pappa til to jenter, bor i Nord.

[sobroc @StigBrose]

To all americans; HAPPY BURTHDAY ! !

[sobroc @StigBrose]

Yeah, right. Surely not one of them thought that "hey, I want to a be a victim, too". Probably a number of victims, but 1200? Really?

[sobroc @StigBrose]

I think this is "feminism". Just destroy everything! Destry, destroy, destroy!

[Liberta Cherguia 🇪🇺 @MbarkCherguia]

What would stop this?

[Liberta Cherguia 🇪🇺 @MbarkCherguia]

What would stop this?

[Islam Invasion 🚨 @IslamInvasion]

Her husband starts beating her, and other men jump in to join.

This is not radical Islam. This is mainstream Islam.

[sobroc @StigBrose]

@TheBritLad Unfortunately; I think it MUST be a civil war in one of the european countries before something changes.

[sobroc @StigBrose]

"George Orwells " 1984" roman slutter ved at det som advarer mot null håp for fremtiden.Og i…" — DRAGONFLY https://t.co/3LRNSaokhX

[sobroc @StigBrose]

Bilprodusentene har funnet den ultimate gullgruven – og vi alle betaler via forsikringspremien.

Har du også lagt merke til det?
En liten bulk i forskjermen eller et lite smell i støtfangeren, og plutselig snakker vi om titusenvis av kroner.
- En original forskjerm til en helt vanlig familiebil kan fort koste 15–30 000 kroner.
- Et panser? 25–45 000 kroner.
- En bakluke eller støtfanger med sensorer? Glatt over 20 000.

Og dette er priser som har eksplodert de siste årene.
Flere merker har sett økninger på over 50 % bare på tre år, ifølge forsikringsselskaper som If. Bare i fjor steg noen priser med over 20 %.

Hva koster det egentlig å produsere disse delene? Stempling av stål- eller aluminiumsplater, litt lakk og montering i fabrikk. Materialkostnaden ligger ofte på noen hundrelapper. Marginene er enorme. Hvorfor kan de ta seg så fri?

Fordi de vet nøyaktig hva som skjer når du har en skade: Det blir nesten alltid en forsikringssak. Bileieren betaler sjelden selv (utover egenandel).

Forsikringsselskapet hoster opp hele regningen – og sender kostnaden videre til alle oss andre gjennom høyere premie hvert eneste år.
Det er en nesten perfekt forretningsmodell:

Selg bilen til konkurransedyktig pris (eller med fristende kampanjer).
Bygg inn kompleksitet med sensorer, kameraer og avansert karosseri som gjør reparasjon dyr.

Pris originaldeler helt frikoblet fra produksjonskostnad – for markedet er jo forsikringsselskapene, ikke sluttkunden.

Vit at de fleste verksteder og takstmenn krever eller anbefaler originale deler for å opprettholde «fullverdi» og unngå garantiproblemer.

La forsikringsselskapene ta støyten, som igjen øker premiene for alle bileiere.

Resultatet?
Reparasjonskostnadene driver forsikringspremiene i været. Noen biler blir til og med kondemnert ved skader som tidligere hadde vært enkle å fikse.
Forsikringsselskapene advarer nå åpent: Dyre delepriser gjør at selv «rimelige» biler blir dyre i drift.

Og det ironiske?
Forsikringsbransjen har begynt å svare med mer bruk av brukte deler og alternative deler for å holde kostnadene nede og kutte utslipp. Noen selskaper har doblet bruken av gjenbruksdeler de siste årene. Likevel krever mange fortsatt originale deler på nyere biler innen garantiperioden – noe som passer bilprodusentene perfekt.

Dette er ikke vanlig markedskonkurranse. Det er et system der sluttbrukeren er fjernet fra prispresset. Produsentene tjener grovt på reservedeler, verkstedene får høyere omsetning, og vi bileiere betaler regningen indirekte gjennom stadig dyrere kasko- og ansvarsforsikring.

Noen merker har begynt å kutte priser på eldre biler (som Ford med 25 % rabatt på deler til biler over 6 år), men for nyere modeller fortsetter prisene å løpe løpsk.

[sobroc @StigBrose]

@BossMed Funny!
(Actually, between us: This is really the Islam headquarter of Norway)

[sobroc @StigBrose]

I Norge har barnevernet fått en stadig større rolle i familielivet. Budsjettet har økt jevnt og trutt, og vi snakker i dag om en sektor som forvalter milliardbeløp (ca 24) årlig. Samtidig ser vi en utvikling der stadig flere barn flyttes ut av hjemmene sine og inn i det som kalles omsorgstiltak – institusjoner, fosterhjem og andre løsninger. Det som begynte som en hjelpende hånd, ser i dag for mange ut som en egen industri.

Min meninger at barnevernet har utviklet en kultur der foreldrerollen er idealisert til det ugjenkjennelige. Man snakker om «barnets beste», men dette «beste» virker ofte å være et uoppnåelig ideal som få – om noen – foreldre i praksis klarer å leve opp til. I stedet for å gi støtte til vanlige foreldre i krevende livssituasjoner, virker systemet i mange tilfeller å være rigget for å konkludere med omsorgssvikt.

Konsekvensen? Flere og flere barn hentes ut av hjemmene sine. Ikke alltid fordi de er utsatt for vold eller alvorlig omsorgssvikt, men fordi foreldrene rett og slett ikke passer inn i idealbildet som barnevernet legger til grunn.

Bak dette ligger det en økonomi. Det skal ikke stikkes under en stol at barnevernstjenester, private aktører, psykologer, advokater, tilsynsorganer og institusjoner alle tjener penger på at barn plasseres utenfor hjemmet. Jo flere barn som tas, jo mer ressurser trengs. Og jo mer penger følger med. Det er vanskelig å ikke stille spørsmålet: Har vi skapt en barnevernsindustri som i praksis er avhengig av stadig flere omsorgsovertakelser?

Dette betyr ikke at det ikke finnes barn som trenger å komme bort fra alvorlige forhold. Det gjør det – og barnevernet skal beskytte disse barna. Men når terskelen for å gripe inn hele tiden senkes, og normale livsutfordringer tolkes som omsorgssvikt, må vi tøre å spørre: Hvem jobber for hvem?

I stedet for å idealisere foreldrerollen til det uoppnåelige, burde vi kanskje heller snakke mer om hvordan samfunnet kan støtte foreldre – ikke erstatte dem.

[sobroc @StigBrose]

Feminisme: Den Skjulte Agendaen – Historiske Bevis
Hei alle sammen! Mange tror fortsatt at feminisme handler om «likestilling», men la oss se litt på historien – den avslører en klar agenda: ødelegge kjernefamilien, fremme promiskuitet blant kvinner og normalisere homofili som en del av et større angrep på tradisjonelle verdier.

ØDELEGGELSE AV KJERNEFAMILIEN
Dette er ikke konspirasjonsteori – det er direkte uttalt av sentrale feminister!

Kate Millett, en av de mest innflytelsesrike i andre bølge-feminisme, skrev i Sexual Politics (1970): «Den totale ødeleggelsen av tradisjonelle ekteskap og av kjernefamilien er det revolusjonære eller det utopiske målet med feminisme». Hun kalte ekteskapet og familien en undertrykkende institusjon som måtte knuses for kvinners «frigjøring».

Linda Gordon, feminist og historiker, erklærte rett ut: «Kjernefamilien må ødelegges» – fordi den holder kvinner fanget i roller som mødre og husmødre.

Shulamith Firestone i The Dialectic of Sex (1970) gikk enda lenger: Barn burde tas fra familiene og oppdras kollektivt for å bryte patriarkatet. Dette er et ekko fra marxistiske ideer (Engels/Marx), som så kjernefamilien som en del av kapitalismen som måtte avskaffes – og feminisme har adoptert dette fullstendig.

Resultatet? No-fault divorce (innført på 70-tallet takket være feministisk press), som eksploderte skilsmisserater og etterlot millioner av barn uten far. I Norge ble dette godt understøttet av et feministisk-sosialistisk statsapparat som tilrettela alt for kvinner som ønsket skilsmisse; Morstrygd, dobbel barnetrygd, overgangsstønader, farsbidrag (det het faktisk det dengang) og andre incentiverfor å oppmuntre kvinner til å skilles. Kjernefamilien ble systematisk svekket.

FREMME PROMISKUITET BLANT KVINNER
Feminisme solgte «seksuell frigjøring» som myndiggjøring (empowerment), men det handlet om å bryte ned lojalitet og ekteskap.

Germaine Greer i The Female Eunuch (1970) hyttet til promiskuitet som en måte å bryte kvinners «hundeliknende hengivenhet» til menn – kvinner burde ha «ubegrenset erotisk frihet» uten bindinger.

Den seksuelle revolusjonen på 60- og 70-tallet, drevet av p-piller og feministisk propaganda, oppfordret kvinner til å imitere menns promiskuitet.
Sally Cline og andre feminister innrømmet senere at det ikke ga kvinner frihet, men snarere legitimerte mannlig promiskuitet mens kvinner ble de store taperne (sykdommer, emosjonell tomhet, enslige mødre).

Tidlig feministisk litteratur som Marilyn French og Jessie Bernard angrep ekteskapet som undertrykkende, og promoterte "tilfeldig sex" som «frigjøring». Resultat: En kultur der kvinner presses til hook-up livsstil, mens stabile forhold latterliggjøres som «utdatert».

FREMME HOMOFILI SOM NORM
Feminisme har lenge alliert seg med LGBTQ+-agendaen for å undergrave heteronormative strukturer.
Andre bølge-feminisme (spesielt radikale og lesbiske feminister) så heteroseksualitet som en del av patriarkatet.
Redstockings-gruppen (sent 60-tall) analyserte lesbiskhet politisk som motstand mot menn, og kritiserte mannlig homofili som kvinnehat – men samtidig pushet de for å gjøre homofili akseptabelt for å svekke «tvungen heteroseksualitet».

Moderne feminisme integrerer fullt ut skeiv-teori: De pusher at heterofile forhold er undertrykkende, mens homofile/ikke-binære relasjoner er «frigjort». Dette sees i skoleprogrammer, media og politikk som normaliserer alt unntatt tradisjonell mann-kvinne-familie.
Målet? Redusere befolkningsvekst og bryte ned tradisjonelle verdier – akkurat som Millett og andre radikale sa.

Dette er ingen tilfeldighet, folkens – det er en planlagt strategi fra 60- og 70-tallet som fortsatt ruller videre gjennom media, utdanning og politikk. De har lyktes: Lavere ekteskapsrater, færre barn, mer ensomhet og et samfunn i oppløsning.
Våkne opp før det er for sent! Del hvis du ser gjennom løgnen.

PS: Referansene fra dette er hentet av GROK. Jeg er som kjent ikke overdrevet opptatt av feministisk litteratur.

[sobroc @StigBrose]

Tenk deg dette – en altfor vanlig virkelighet i Norge 2026:
En bedrift søker om en ganske ordinær tillatelse.
Først må Mattilsynet si ja.
Så må Miljødirektoratet si ja – men med helt andre føringer.
Kommunen legger til sine egne krav som kolliderer med begge.
Statsforvalteren overprøver alle sammen og introduserer et fjerde sett med regler.
Og plutselig banker også DSB eller Direktoratet for mineralforvaltning på døra og sier «vi har også et mandat her».
Til slutt har du 4–6 statlige etater som i praksis krangler seg imellom – ofte med direkte motstridende tolkninger av lover og forskrifter – mens bedriften står midt i kryssilden og betaler både tid, penger og blodslit.
Og hvem tar ansvar for kaoset? Ingen.
Hver etat trekker bare fram sin egen hjemmel og sier «dette er vårt område». Dermed blir det staten som går til «sak» mot seg selv – og innbyggerne og næringslivet som blir skadet.
Slik går det når stater bare blir større og større, uten tanke på konsekvensene.
Flere etater, flere direktører, flere forskrifter, flere tilsyn, flere «koordineringsmøter» – men ingen som tør å si «stopp, nå rydder vi opp i overlappene og peker ut hvem som faktisk har siste ord».
Det finnes over 140 ulike tilsyns- og kontrollorganer i Norge.
I mange vanlige nærings-saker involveres gjennomsnittlig 3–5 etater.
Ventetider på flere år. Motstridende pålegg.
Og til slutt enten oppgivelse – eller at virksomheter flytter ut av landet.
Dette er ikke lenger «myndighet mot borger».
Dette er myndighet mot myndighet – og vi andre betaler regningen.
Noen må snart tørre å gjøre det upopulære: Kutte i antall etater.
Tvinge frem klare ansvarslinjer når forskrifter kolliderer.
Gi én etat reell myndighet til å overstyre de andre i konkrete saker.
Ellers fortsetter vi bare å bygge et stadig større, stadig mer dysfunksjonelt apparat – fordi ingen tør å si at «større stat» ikke automatisk er «bedre stat».

[sobroc @StigBrose]

Farene ved å straffe hensikt i stedet for handling – når demokratiet begynner å fengsle følelser
Vi er vitne til en stille revolusjon i vestlig lovgivning: Fra å straffe det du gjør, til å straffe det du tenker eller mener. Klassisk strafferett krever både en konkret handling (actus reus) og skyld (mens rea). Nå vipper vektskålen over til hensikt alene. Hatmotiv som skjerper straffen, terrorforberedelseslover, «oppfordring til hat» og desinformasjonsregler – alt handler plutselig om hva som kan tolkes som din intensjon.
Resultatet? Demokratiet glir over fra å være et system basert på frie handlinger og ansvar til et system der staten kan fengsle deg for følelser – andres følelser, din antatte følelse, eller en dommers følelse av hva du «egentlig mente».
Tenk deg følgende:
Du skriver et skarpt innlegg om innvandring, religion eller kjønn. Ingen vold, ingen oppfordring til vold, bare meninger. Likevel anmeldes du fordi noen «føler seg truet», «føler seg hatet» eller fordi teksten «kan bidra til psykologisk skade». Beviset er ikke din handling, men en personlig tolkning av din hensikt. Politiet og domstolen må nå lese tanker. Og hvis de leser feil, sitter du allikevel i varetekt.
Dette er ikke "1984". Det skjer allerede i Storbritannia, Canada, Tyskland og stadig mer i Norge gjennom utvidet hatkriminalitet og nye ytringslover. Folk er blitt dømt for "memes", sitater fra Bibelen eller sarkastiske tweets – ikke for det de gjorde, men for hvordan det ble oppfattet. Grensen flyttes fra objektiv handling til subjektiv følelse. Og følelser er ikke objektive. De er politiske, kulturelle og tidsbestemte.
Hva gjør dette med demokratiet?
Ytringsfriheten dør sakte. Når straffen ikke lenger krever at du faktisk har skadet noen, men bare at noen kunne ha blitt skadet, blir alle usikre. Selvsensur sprer seg som gift. Offentlig debatt tørker inn.
Demokrati uten åpen debatt er ikke demokrati – det er teater.
Rettssikkerheten forsvinner. Uskyldspresumpsjonen og likhet for loven er hjørnesteiner i et demokrati. Når loven straffer «farlige tanker», blir den vilkårlig. Den som har «feil» meninger, blir automatisk mistenkt. Makthaverne får et perfekt verktøy til å definere hva som er «farlig hensikt» – og hvem som er farlig.
Fengsling basert på følelser. Tenk deg en fremtid der du kan havne i fengsel, ikke fordi du slo noen, stjal eller truet, men fordi en politiker, aktivist eller dommer føler at din mening «bidrar til hatkultur». Det er ikke lenger straff for handling, men straff for eksistens.
Tilliten til systemet kollapser. Når folk ser at meningsmotstandere fengsles for «feil tanker», slutter de å tro på rettferdighet. Polariserte grupper trekker seg tilbake i egne bobler. Valgdeltakelse faller. Demokratiet blir en fasade der bare «riktige» følelser er tillatt.
Dette er ikke beskyttelse av minoriteter eller demokrati. Det er militant overvåking forkledd som omsorg. Historien har vist oss hva som skjer når stater begynner å straffe ideer i stedet for gjerninger: Sovjet, Øst-Tyskland, Iran, og ja – også visse perioder i vestlige land under krig og panikk. Resultatet er aldri mer frihet, alltid mer kontroll.
Vi trenger lover som straffer konkrete handlinger og klar oppfordring til vold. Ikke vag hensikt. Ikke følelser. Ikke «potensiell skade».
Hvis vi ikke stopper denne glidebanen nå, vil vi våkne en dag til et demokrati der du kan bli fengslet for det du føler – eller for det andre føler at du føler. Da har vi ikke lenger et fritt samfunn. Vi har et samfunn der staten eier tankene dine.

[sobroc @StigBrose]

@vivi_lars Can add this one:
https://t.co/mYqunMRTSW

[sobroc @StigBrose]

@SaveAmericaNew Save Europe!

[sobroc @StigBrose]

Raising a Gangster Kid 🤣🤣 #standupcomedy #davelandau #fyp https://t.co/o5SJnsK5kF via @YouTube

[sobroc @StigBrose]

https://t.co/c3HlWKFU0A
Akkurat. Så ALLE vet...

[sobroc @StigBrose]

Asle Toje om Kaoset i Storbritannia: Migranter, Kriminalitet og Politisk... https://t.co/nqP8AaMBWk via @YouTube

[sobroc @StigBrose]

Kriminelle Azhi (20) ble ansatt på demenshjem – filmet og hånet hjelpeløse eldre på Snapchat https://t.co/Txnht25Wa5

[sobroc @StigBrose]

Det normale landet som forsvant https://t.co/cK1trna7SD