Jeg leser Ringenes Herre for første gang siden jeg var 14. Den gangen leste jeg kun til kapittel 3 før jeg ga opp og oppdaget David Eddings i stedet. Nå er jeg 36 år og oppdager hvorfor bøkene er så fantastiske.
Jada, alle forteller deg hvordan det er å ha barn og forskjellen mellom nr 1 og 2. Du hører, du vet, du «lærer» og du er forberedt. Men du FORSTÅR når barn nr 2 er midt i et raserianfall mens nr 1 sitter ved siden av deg og du tenker aaaaaaah.
I dag er toppen av lykke (for meg) å spise en hel krukke med syltet perleløk mens jeg ser på «Hygge i hagen» i NRK appen. Snart 36 eller 76, kjenner jeg.
Jeg har en ekstrem lyst/trang til å si høyt ordene «Herregud som jeg hater deg» bare for at de skal forlate munnen min verbalt. Jeg er så konfliktsky at det koker i nyrene.
I dag begynte 1 åringen å gå på egenhånd. Nå blir det 18 år med «Nei, nei, nei, ja, nei, stopp, hoisann, æææææææ, nei, å herregud og yesssssss!» framover.
Identitetskrise: jeg har «vært» bibliotekar så lenge jeg kan huske, men neste uke er det slutt. Skal jeg begynne å organisere bøkene hjemme etter Dewey bare for å vedlikeholde følelsen?
Ektemann viste en video der foreldrerollen ble beskrevet som at man plutselig klarer å puste under vann. Det føler jeg er den mest perfekte beskrivelsen noensinne.
Yes, libraries are invaluable for their collections and the services they offer, but also social contact without the expectation to interact with anyone or spend money is so important to so many people
Som en person som bor i Bergen og uten grunnlag for å vite hvor lang tid det et normalt å bruke fra Sinsen til Riksen, reagerer jeg på dette med et «Javel? Hva er problemet?». Kontekst er fint å ha her, tror jeg.
Student leverte nettopp tilbake boken «Et lite liv». Jeg måtte stoppe henne og spørre om det gikk bra med henne etter å ha lest den. Du som har lest den forstår hvorfor.