Æ synes de aller fleste kunne vært tydeligere i sine formaninger under dennan pandemien. Om ka vi faktisk må gjøre, og ikke bare det vi bør. Bare ikke Astrid Meland. Astrid Meland har sagt nok.
Æ skulle veldig gjerne ønske at æ kunne lagt ei trøstende hånd på pasienten min si skulder når ho va redd før vi skulle legge ho i narkose. Gitt pasienten min en klem når han treng det. Gjort alt anna enn å nikke forståelsesfullt og legg hånda på hjertet.
Æ skulle så gjerne ønske æ kunne ta opp sykehistorie hos den tunghørte dama med KOLS, men ho skjønne faktisk ikke ka æ sir bak maska mi. Du vet, den æ allerede bruke store deler av arbeidsdagen i et akuttmottak.
En pasient skulle takke for sæ i går. Og tok mæ i hånda. Æ skulle gjerne ønske det ikke førte til at æ fikk akutt adrenalinpåslag, men sånn har det altså blitt.
For all del, hvis norske myndigheter ber mæ ta på mæ munnbind (hele tida) på jobb, så gjør æ gladelig det. Men hvis Astrid Meland har lyst til å mene noe som helst om min jobb så ber æ ho aller nådigst holde fred.
«Om man hadde innført munnbind i pasientkontakt på norske sykehus ville vel det vært mer treffsikkert enn å si nei til middagsgjester.» Noen skulle ha middagsselskap i helga og føle at hennes personlige frihet blir tråkket på. Enda godt ho kan utagere på kommentatorplass i VG.
Å mane til motstand mot Regjeringens forslag til innstramminger under en pandemi e på lik linje med landsforræderi i mi bok. Det e kontraproduktivt, og det føre bare til at det marginale hylekoret som uansett ikke følge reglan får mer pondus.
På morgenvisitten:
Mæ til mæ «kom igjen, bare si det - æ hete Stine og e lege på avdelinga her» Også mæ: « hEi æ hEtE StInE æ E Lehehehehege her» #impostersyndrome