Dette er trolig den drøyeste rolleblandingen i norsk elite for øyeblikket.
Marte Ingul kombinerer å være AP-politiker, regjeringsrepresentant og «konserndirektør for myndighetskontakt» (les: sjefslobbyist) i Amedia – et av Norges mektigste medieimperier.
Amedia eier over 100 aviser i Norge. Jobben hennes er å lobbyere for Amedias interesser inn mot regjeringen. Samtidig sitter hun i denne regjeringen – nå i et av de høyeste vervenesom statssekretær. Da er det kanskje ikke så rart at Amedia er det konsernet som får mest pressestøtte i Norge? Ingul har flere ganger hoppet frem og tilbake mellom rollene som Amedia-lobbyist og Arbeiderpartiet-politiker.
Amedia er den største pressestøttemottageren i Norge. De får godt over 100 millioner kroner i året! Dette til tross for at de som mediekonsern har enorme og åpenbare konsernfordeler og stortdriftsfordeler.
Dette er med på å motvirke hele poenget med pressestøtten, nemlig å stimulere til mangfold, konkurranse og ulikhet i mediene. Nå ser vi at pressestøtten heller konserverer en modell der Amedia for alltid vil være størst, med mulighet til å kjøpe opp alle konkurrenter, og uten å bli utfordret.
Nå kjøper de medier i stillhet. Fordi de er flaue over å eie så mange aviser.
Men det er ikke rart denne modellen konserveres når Marte Ingul sitter i begge stoler. Både den som gir (regjeringen) og den som tar (Amedia).
Jeg klandrer INGEN for å mistenke regjeringen og Amedia for korrupsjon. Sorry, men dette er Amedias og regjeringens problem. Det kan enkelt unngås – blant annet gjennom å ikke hoppe på slike svingdørmuligheter som ødelegger for troverdigheten til hele pressen som institusjon.
Det er åpenbart rasjonelt at Amedias pressestøtteorienterte forretningsmodell bør få fratrekk for nettopp konsernmodellen sin. Fordi konsernmodellen gjør så alle disse 100 mediene blir likere hverandre.
Alle bruker samme publiseringssystem.
De deler på journalister.
Har prikk lik layout.
Deler innhold med hverandre på tvers av forsidene.
Flere av disse avisene deler til og med den samme redaktør.
Det er helt opplagt for alle andre enn dem som jobber i Amedia og lignende mediekonserner at konsolideringen i norsk mediebransje, svekker mangfoldet, og gjør mediene likere.
Men regjeringen ser for øyeblikket ikke dette. Kanskje fordi Amedias sjefslobbyist sitter i begge roller?
Nå er hun statssekretær i regjeringen, og former politikk. Hun har naturligvis fått permisjon fra Amedia til å gjøre dette. «I morgen» er hun tilbake i Amedia. Dette synes jeg er fryktelig rotete og kritikkverdig.
https://t.co/Lw8jWx7vMm
«I gode og onde dager» ❤️ Når det er sakt, så hadde ikke jeg hatt noe problem med at Drammensveien 1. blei bygget om til nattklubb, type Berghain - Berlin. Og nei, det har ingenting med disse to å gjøre. 😎
Ylvis-brødrene trakk seg fullstendig risikofritt fra en sangkonkurranse ingen visste at de hadde meldt seg på. Dette har de fleste medier i Norge valgt å omtale, uten å stille dem et eneste kritisk spørsmål.
Kulturjournalister må gjerne gjøre sak på at to folkekjære musikere gjør absolutt ingenting – i ordenes rette forstand – men det blir jo fort ganske innholdsløst. Gratis PR, ville man kalt det i gamle dager. Den gang da man sa at det skulle mer til enn en pengedonasjon for å få presseomtale. For å ikke bli ukritiske mikrofonstativ.
I dag er det visst blitt sånn at man kan melde seg ut av en sangkonkurranse ingen hadde fått med seg at du hadde meldt deg på, for videre å true med at du ikke skal slippe en låt ingen hadde forutsetninger for å tro at skulle komme, for slik å få masse medlidende presseomtale uten kritiske spørsmål.
Kritiske gjennomganger av hvordan slike PR-stunt fungerer, eller kritiske spørsmål ved dens analyserte effekt på situasjonen i Midtøsten, er ikke å spore i norsk dekning.
For ja, det virker kanskje utenkelig for norske kulturjournalister, men det går faktisk an å bruke Eurovision Song Contest sin begrunnelse som et motargument mot alle disse gjentagende, billige boikottsakene.
La meg prøve:
I Europa trygler statslederne nærmest samstemt om at vi bør samle oss. Sangkonkurransens formål er å forene deltagerlandene rundt en apolitisk sangkonkurranse, i troen på musikkens mobiliserende krefter – for å nyte et øyeblikks glede og samarbeid. Pressens troverdighet er under press, det er også kringkastingssamarbeidene – og ikke minst musikkprogrammene, som forsvinner én etter én på alle plattformer. Hvorfor i huleste skulle Alexander Rybak boikotte dette?
Vi kunne takket ham for at han deltok.
Ingen sånne oppslag. Men dydsposørene? Så mange oppslag de bare vil, og helt uten kritiske spørsmål, eller kritiske kilder som kan uttale seg om dette som et PR-stunt. Og hva har de levert?
Ikke. En. Dritt.
De har oppriktig ikke ofret NOE som helst. Og får pressen til og med med seg på at dette liksom er VÅRT problem. At Ylvis-brødrene ikke slipper en låt de har gledet seg schempelenge til å spille.
Ikke bare massiv omtale. Dette blir selve premisset for de andre deltagernes deltagelse. Aftenposten drar den lengst med det mest provoserende intervjuet jeg har sett på lenge.
Med et så falskt utgangspunkt og urimelig premiss, et billig PR-stunt, avkrever de nå av alle andre deltagere å legitimere seg. «Hvorfor har du ikke meldt deg ut av MGP, Alexander Rybak?»
Dette er «kritisk» kulturjournalistikk på sitt aller billigste – og dummeste, skriver jeg i dag: https://t.co/kOQYa8So4J
Statement from the Nobel Foundation
One of the core missions of the Nobel Foundation is to safeguard the dignity of the Nobel Prizes and their administration. The Foundation upholds Alfred Nobel’s will and its stipulations. It states that the prizes shall be awarded to those who "have conferred the greatest benefit to humankind," and it specifies who has the right to award each respective prize. A prize can therefore not, even symbolically, be passed on or further distributed.
For additional information, please refer to the Norwegian Nobel Committee: https://t.co/HqL1ZR8Bos
The war started in 2014 when NATO countries toppled the government in Ukraine. On the first day after coup, the US and UK began rebuilding the new Ukrainian intelligence services from scratch as a proxy of the CIA and MI6. Recognising the root causes of the war is not "pro-Russian", but a necessity to resolve the conflict and save Ukraine.
Jeg har stor respekt for #NRK’s Fredrik Solvang, men dette må være noe av det dummeste jeg har hørt på lang tid. Sånn blir det, når man får streng beskjed, om å lese ferdigskrevet redaktørstyrt manus. 😡