DERFOR PUBLISERER VI DETTE.
Om jeg leser det én gang til i en norsk avis, spyr jeg.
Tanken er god. Baktanken er hul. Et kontrollspørsmål som bør stilles, er: Hvorfor må jeg forklare hvorfor denne artikkelen publiseres? Svaret vil overraske: Kanskje fordi begrunnelsen for publiseringen i utgangspunktet er helt ræva?
God journalistikk er selvforklarende. Man forstår hvorfor den blir publisert. Det er helt implisitt for publiseringen i seg selv. God journalistikk trenger ingen bruksanvisning.
Men så blir det verre. Selve begrunnelsen. Som alltid er «offentlig interesse». For hva er egentlig det? Først og fremst et slitt begrep. Ikke minst fordi «interesse» alltid vil eksistere. «Offentlig»-dimensjonen behøver ikke å bety noe mer enn at mange nok er skuelystne eller skadefrydende. Hele begrepet burde erstattes med «relevans» eller «vesentlighet».
De siste ukene har det pågått en debatt om skjulte opptak i journalistikken. Det er ikke sånn at det alltid er feil å bruke suspekte metoder for å avsløre noe av større betydning, og som aldri ville blitt avslørt ellers. Derfor går debatten ut i et blindspor når vi diskuterer om selve opptaket var greit eller ikke. Det er ikke dét det handler om. Det handler om publiseringen. Rent filosofisk er et skjult opptak like (lite) problematisk som en god hukommelse. Det er hvordan man bruker dette, opptaket så vel som hukommelsen, som byr på presseetiske problemstillinger.
Og hva kan egentlig pressen bruke? Her har vi gjort det utrolig lett for oss selv. Eller … vi har kjempet for et utrolig stort handlingsrom. Og dét skal vi i utgangspunktet være takknemlige for.
For eksempel: Hva er et offentlig rom? En Messenger-chat med 20 av «gutta»? Ja, liksom. (Men jeg skal love deg at ingen av de 20 er enige i det.) Dette gjennomslaget kan vi klappe oss på skulderen for, og ofte være takknemlige for, men desto mer refleksjon bør det kreve av oss. Ikke om hvorvidt grensen bør flyttes, men om hvorvidt det som avsløres derfra, har offentlig «interesse». RELEVANS. Og da må vi ikke gjøre det for lett for oss selv. Relevans krever en bedre refleksjon.
Vi trenger ikke benytte oss av absolutt alle rettigheter vi har, hele tiden. I dag skal alle som befinner seg på et offentlig rom (basically overalt utenfor hjemmet ditt), tåle å bli forsidemat i en avis. Ikke fordi de selv vet dette, eller i gjennomtenkt tilstand har samtykket til dette, men fordi vi og i presseorganisasjonene har kjempet for dette. Én ting er derfor hva allmenheten vet og aksepterer, og en annen ting er hva vi i pressen synes er rett. Her er det stort rom for å bevisstgjøre folk, også. Eller: Kanskje bare ikke? Tåle kritikken når den oppstår? Droppe å publisere det alle mener er galt, og som må forklares av redaktøren som en slags bruksanvisning til journalistikken?
Det viktigste, tenker jeg, når vi har evnet å gjøre det så lett for oss selv (å drive med vår disiplin), er å kritisere hverandre INNENFOR dette handlingsrommet, som jo er stort. Den diskusjonen bør ikke handle om vi burde få lov til eller ikke lov til å publisere mot noens subjektive preferanser, men om hvorvidt OFFENTLIG INTERESSE (mer enn skadefryd og skuelystenhet) er stor nok.
Denne diskusjonen ønsker jeg faktisk UTENFOR PFU. For selv om PFU setter presedens for oss, som pressen selv, og ikke som noen utøvende myndighet, setter de utrolig sterk presedens. Som sikkert tidvis bør brytes. PFU bør, som institusjon, heller ikke stadig senke presedens for pressens handlingsrom. Det ville være veldig rart. Samtidig betyr ikke dette at alt PFU godtar, er god journalistikk. Derfor.
Rett og slett sinnsykt at folk kjøper små leiligheter i Oslo sentrum når du for samme prisen kan få en malingsavskallet og falleferdig rønne i et gudsforlatt tettsted der du jages gjennom stedets eneste vei av et kobbel mannevonde schäfere fordi du ikke hører på Åge Aleksandersen
Konstaterer at folk forsøker å hevde seg selv ved å rakke ned på folk som ikke er født i Norge. Vi tar det igjen: Det ligger ingen egeninnsats bak hvor du er født. Det er tilfeldig. Ingenting å være stolt av. Du kan være stolt av å være raus og inkluderende. Så var det på plass.
Anders Breivik, a Norweigan man convicted of killing 69 children, threatened to go on a hunger strike if his prison cell's PlayStation 2 wasn't upgraded to PS3.
Erna (til journalist): Det er meget spesielt, og skummelt, at et kommunistisk parti som Rødt ligger så høyt på meningsmålingene (snur seg til kinesisk politiker og hvisker) me so solly
[Women’s DMs]
Hi gorgeous
8:34 am
Hello
10:45 am
Hi how are you
12:56 pm
Hey you there
3:33 pm
How are you today
5:26 pm
Hi love
8:43 pm
fuck u slut
11:21 pm
hey how are you
8:21 am
I find old cables in my house that I know I should throw out but then I'm like 'nah I better keep that just incase someone comes round with a nokia n95 and needs to connect it to a fax machine'.