Top Tweets for #Rettsstat

Frifunnet for "feilkjønning" — dømt for ærekrenkelse Retten i Lyngby Danmark islo fast at bruk av han/ham om saksøker ikke i seg selv utløser erstatning. Samtidig måtte skribenten betale 15.000 kroner i tort for en ærekrenkende sammenstilling av bilder, overskrift og tekst som tilskrev saksøker en "spesiell seksuell interesse". (1) Når medier kaller dette "feilkjønning", sniker de inn en norm før vi har diskutert den: at juridisk/selvdefinert kjønn alltid overstyrer biologisk beskrivelse. Kvinnen som nylig ble frikjent fra "feilkjønning" brukte korrekt kjønn; han/ham. Der dermed er hun naturligvis frikjent "rettkjønning" — ikke "feilkjønning". Når språket blir politikk Sosialkonstruktivismen – i sin radikale, aktivistiske variant – gjør ikke bare krav på å beskrive virkeligheten, men å produsere den gjennom ord. Tanken er at virkeligheten ikke er noe man finner ut, men et narrativ som konstrueres gjennom språket. Når definisjonen løftes over observasjonen, blir språket en maktteknologi: Endrer du ordene, endrer du “sannheten”. Da blir "feilkjønning" en ferdig dom – og det å beskrive biologisk kjønn kan stemples som moralsk avvik. Dette virker gjennom noen faste grep: 1. Definisjonskuppet. Du planter en norm i selve ordet (feil-/rett-kjønning), slik at uenighet allerede er “feil”. 2. Presedens via pressemeldinger. Medier og stilmanualer adopsjonerer aktivistiske termer; språket beveger seg raskere enn lov og biologi. 3. Moralbytte. Saklig uenighet om begreper rammes som krenkelse, mens aktivistordet får status som “omsorg”. 4. Utmåling uten måleenhet. Identitet løftes over målbare størrelser; tall og nevner omtales som “reduksjonistiske”. 5. Skam- og stemplingsord. Uønskede fakta møtes med merkelapper (“-fob”, “hat”), ikke mot-tall. Konsekvensen er at akademia, mediene og politikken begynner å tale samme kodede språk: - I akademia blir diskursen normstyrt – hvilke ord du bruker veier tyngre enn hva som er sant. - I mediene flyttes ordvalget fra deskriptivt til normativt; leseren får fortellingen før fakta. - I politikken stiger risikoen for rettsliggjort språk, der ordvalg – ikke handling – blir konfliktens kjerne. Til slutt siver ordvalget inn i hverdagen: Vi begynner å si det som er høflig å si, ikke det som er sant å si. Når vi venner oss til at definisjoner kan vedtas og håndheves, glir vi fra sannhet til sanksjonert fortelling. Det gjør oss dårligere – ikke bedre – til å korrigere egne feil. Hun ble riktig nok frifunnet for «feilkjønning» – men merk det orwellianske trikset: Selv når de taper i retten, vinner de i språket. Vi kaller seieren deres ord, og dermed tapper vi den for innhold. Paradokset er komplett: 99 % vil omtale saken som «frifinnelse for feilkjønning». Det høres ut som en seier, men språket forteller at sann omtale er «feil». Da har Newspeak allerede avgjort kampen. Språket er terrenget. Når vi aksepterer motpartens begrep, har vi flyttet frontlinjen uten kamp. «Frifunnet for feilkjønning» gjør sann tale til unntaket som slapp unna – ikke til normen. Dette er wokeismens egentlige styrke: å vinne selv i nederlag, ved å få oss til å snakke som dem. Ordene deres blir våre – og ordene dømmer før dommen. Kall det heller hva det var: frifunnet for kjønnsomtale i strid med noens subjektivt opplevde kjønn. Eller, frifunnet for å ha snakket sant. Når vi tar tilbake språket, tar vi fornuften tilbake: Det burde være en selvfølge at man frifinnes for å snakke sant. Nå er Stortingsvalget overstått. Den mest orwellianske fløyen—som etter mitt skjønn selger norsk arvesølv og suverenitet til transnasjonale krefter—jubler. Mange vil se at befolkningen har blitt åndssvake som kan stemme på noe sånt. Men er de det? Jeg vil si det handler om falsk åndssvakhet. De er ikke ekte åndssvake. De er et produkt av at sosialkonstruktivister har kuppet fornuften slik at man blir åndssvak i praksis og tar åndssvake valg. Det er ikke folket som har blitt åndssvakt — men språket. ---------------------- Lenken ligger i kommentarfeltet. Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.